Med mot til å legge om livet
Planen var å ta et års fri fra legejobben for å lage pasientinformasjon i podkast-format. Fire år senere driver Annette Dragland en av Norges mest populære helsepodkaster, med et stort engasjement for formidling og for helhetlig perspektiv på helse.
Annette tar imot Utposten hjemme i stua på Fornebu utenfor Oslo. Det er her hun gjør de fleste av opptakene til podkasten Leger om livet.
– Hvordan startet du med podkast?
– Jeg hadde jobbet som fastlege og begynt spesialisering på hudavdelingen ved UNN Tromsø, da jeg innså at jeg formidlet den samme kunnskapen på nytt og på nytt til pasientene mine. Så tenkte jeg: Jeg tar et år fri for å intervjue ulike leger om deres spesialfelt. Da vil jeg ha podkastepisoder som jeg kan gi til pasientene mine, og jeg vet at det er ordentlig informasjon, riktig og forskningsbasert.
– Så du tok et år fri fra jobben?
– Ja! Jeg var så heldig at jeg hadde en legevenninne som ble med i starten, Ida Tennebeck. Uten henne hadde jeg ikke klart det. Jeg er jo ikke veldig glad i å vise meg fram, og det å snakke i podkast er ikke noe jeg hadde trening eller utdanning i – lyd, teknikk, alt det der.
Da Annette fikk tilbud om ny jobb på hudavdelingen på Rikshospitalet, følte hun seg ikke ferdig med podkasten. Hun følte at hun bare måtte ringe til sjefen og be om et års permisjon. I dag sier hun til seg selv at hun skal gjøre dette så lenge hun synes
det er artig. Ved siden av podkasten jobber Annette klinisk som lege en dag i uka, og hun holder foredrag og kurs, blant annet om søvn. I starten brukte hun en hel arbeidsuke på én episode, nå bruker hun omtrent to dager. Podkasten har mellom 30 og 50 tusen lyttere hver uke. Ut fra tilbakemeldingene fra lytterne anslår Annette at halvparten er helsepersonell. Den andre halvparten er det hun kaller mannen eller kvinnen i gata som er veldig interessert i helse.
– I podkasten snakker du om dine erfaringer som lege, men du har også valgt å være åpen om egen helse?
– Kortversjonen er at jeg var frisk hele mitt liv, fram til jeg dro til USA som utvekslingsstudent da jeg var 16 år. I løpet av året i Amerika spiste jeg nesten utelukkende ultraprosessert mat. Da jeg kom tilbake til Norge, raste jeg ned i vekt og fikk problemer med fordøyelsen. Fastlegen fant ut at jeg hadde Helicobacter pylori og jeg fikk to antibiotikakurer. Etter det trodde jeg at jeg skulle bli bra i magen, men jeg ble bare mye, mye verre. Jeg ble plaget med residiverende urinveisinfeksjoner, nyrebekkenbetennelser og lungebetennelser.
Mens hun gikk på medisinstudiet i Krakow utviklet Annette stadig flere plager, men hun var lite hos legen, fordi hun var redd for å bli sett på som hypokonder. Etter hvert fikk hun tre forskjellige autoimmune diagnoser, i tillegg til migrene, irritabel tarm og menstruasjonsforstyrrelser.
– Det ene tok det andre, jeg utviklet også leddsmerter og søvnplager. Da jeg kom til femte året på studiet var jeg veldig dårlig, men jeg sa ikke noe til de andre på studiet. Etter hvert begynte jeg å miste håpet om at jeg skulle få en bedre helse og utviklet depresjon og sosial angst. Jeg ble innelukket, og nervøs av å være rundt folk. På et tidspunkt begynte jeg å tenke på om livet var verdt å leve. I dag tenker jeg at jeg vet hvor mørkt det kan bli, for jeg har vært der selv.
Vendepunktet ble en samtale med faren, på vinterferie hjemme i Vesterålen. Faren så på henne og sa: Annette, du har det ikke bra.
– Jeg var sikker på at jeg hadde klart å skjule det for alle. Det var som en mur brast i meg, og jeg skjønte at dette hadde gått for langt. Jeg følte at det måtte være noe mer jeg kunne finne ut av om mine plager. Jeg hadde utviklet er rekke sykdommer på tvers av mange medisinske fagfelt, men kunne det være en sammenheng mellom disse? Den kvelden satte jeg meg ned og begynte å lese på nettet.
– Hva ble inngangsporten din? På internett står det jo mye som er direkte feil, og ting som kan dra folk lenger ned eller lenger ut.
– Det er et godt poeng, det er vanskelig å finne forskningsbasert kunnskap som faktisk kan gjøre oss bedre. Det var veldig mange tilfeldigheter som gjorde at jeg visste hvordan jeg skulle søke. For det første hadde jeg medisinutdannelsen i bunnen, så jeg var i stand til å lese studier, og kunne skille mellom gode og ikke så gode studier. Jeg hadde også begynt å snakke med en professor i Krakow, og spurt henne om hvorfor det var en så stor økning i mage- og tarmlidelser. Hun satte seg ned på en benk sammen med meg og snakket om tarmbakterier, som vi ikke lærte noe om i forelesningene. Hun fortalte at: «Det finnes noe som heter tarmbakterier. Vi vet ikke så mye enda, men vi tror de er viktige.» Når jeg begynte å lese om tarmbakterier, så jeg et univers som åpnet seg. Disse små mikrobene har jo utrolig mye å si for helsa, også for vår mentale helse.
Et uoffisielt forskningsprosjekt
Hun leste stadig mer om tarmbakterier, og andre temaer som epigenetikk, mitokondrier, cellehelse, søvn, bevegelse, mat og stressmestring.
– Jeg bestilte så mange bøker! Når jeg begynte å lese, tenkte jeg: Herregud, tenk at denne kunnskapen ikke er tilgjengelig for alle! Dette var i 2011, det var så vidt vi snakket om disse temaene. Heldigvis snakker vi mye mer om dem nå.
I tillegg til å endre kostholdet begynte hun å utforske meditasjon, fordi det var noe som gikk igjen i mange av bøkene hun leste. Hun innså at hun hadde vært veldig stresset i mange år.
– Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med sinnet mitt, for jeg hadde jo gått i et halvt år og tenkt, «jeg vil dø, jeg vil dø, jeg vil dø.» I starten var det vanskelig å sette seg ned på en stol og puste. Jeg følte at jeg ikke klarte å knekke koden, men så forstod jeg at det ikke var noen kode å knekke: Det er rett og slett å bare sitte og tenke på pusten.
Etter hvert som hun ble bedre, begynte Annette å snakke med andre om disse temaene, også med pasientene, og hun delte gjerne ut bøker eller artikler på legekontoret. Som fersk fastlege gikk hun i gang med et høyst uoffisielt forskningsprosjekt sammen med ti pasienter som ønsket å endre livsstil. De hadde bestilt time for ulike ting som mageplager, vektproblematikk, eller smerter i rygg og knær.
– Jeg spurte dem bare: Har du lyst til at jeg skal følge deg tett, hver fjerde uke, i seks måneder? Sånn at du får behandlingen du skal ha for plagene dine, men at vi gjør noen andre ting i tillegg?
Alle ti pasientene sa ja og ni fullførte hele perioden. Annette tok blodprøver, vekt og midjemål, og fylte ut noen skjemaer om mental helse i starten, og etter seks måneder. Det første de gjorde, var å se på maten.
– Jeg ga dem en bok om tarmbakterier og sa: Nå skal du lære litt om tarmbakterier og hvordan de påvirker hele kroppen din. Og så sa jeg: Vi går over til et råvarebasert kosthold. Hver gang du ser bakpå et produkt du har lyst til å kjøpe, hvis det har veldig mange ingredienser, så dropper du det, og så kjøper du heller noe annet. Så jeg gjorde det veldig enkelt. Fisk i stedet for fiskepinner. Rent kjøtt i stedet for ultraprosesserte hamburgere, og så masse grønnsaker og frukt. Så fulgte jeg dem opp hver fjerde uke, og oppfølgingen videre var tilpasset hver og en av pasientene.
Pasienten kan jo oppfatte at legen sier: «Du spiser feil!» eller «Du lever feil!» Hvordan unngår du det?
– Det er vanskelig å snakke med pasientene om livsstilsvalg, det er veldig personlig! La oss si at jeg har en pasient som kommer til meg med leddsmerter. Hun blir utredet for revmatisk lidelse, men uten funn. Uforklarlige symptomer. Vi er veldig vant til disse på legekontoret. Da spør jeg alltid rundt leddplagene: «Hvordan sover du? Hvordan er magen din?» Det tar faktisk veldig kort tid å spørre om disse tingene. Ofte får jeg høre: «Søvnen er ikke på sitt beste. Ja, når du sier det, så har jeg slitt med både forstoppelse og løs mage.» Jeg spør aldri: «Er du stresset?», for da kan pasienten gå i forsvar: «Nei, jeg er ikke stresset! Det er ikke stresset som gjør det!» I stedet kan jeg spørre: «Hvor ofte gjennom uka kjenner du på ro? At det er godt å være deg?» Overraskende mange sier at de ikke kan huske siste gang de kjente noe sånt, og da kommer vi inn på det mentale. Så ser jeg hvor skoen trykker hos den aktuelle pasienten.
– Og du bruker ordet «bevegelse?» Ikke «trening»?
– Nei, jeg prøver å unngå «trening», for det er så belastet. Det er mye lettere å snakke med pasientene hvis jeg sier bevegelse. Jeg kan forklare at når vi beveger oss, frigjør vi gode hormoner, som gjør at vi føler oss bedre. Det er kjempeviktig! Vi vet at bevegelse er bedre for vår mentale helse, enn noe som helst medikament.
Etter seks måneder var ni av ti pasienter i den lille studien blitt betraktelig bedre fra sine plager, men de var også blitt mye bedre fra andre symptomer de hadde.
– Jeg kunne begynne å ta bort medisiner hos disse pasientene. En fastlege sa til meg at jeg kom til å bli upopulær når jeg drev og tok fra folk medisinene deres, men det var egentlig heller det motsatte som skjedde. Pasientene ble veldig glade for at de endelig kunne ta kontroll over egen helse.
Åtti prosent er bra nok
Annette presiserer at det er vanskelig for fastleger å jobbe på denne måten. Hun endte opp med å bruke kvelder og helger på prosjektet sitt. Hun forteller om en ordning i Litauen der én fastlege på hvert fastlegekontor skal ha en helhetlig tilnærming og kan ta imot pasienter for å snakke om for eksempel søvn, eller hvor viktig det er med mat og bevegelse. Slik systemet i Norge er lagt opp i dag har ikke fastlegene tid og mulighet til å jobbe med dette, og det finnes få andre tilbud.
– Jeg håper at vi kan få en utdannelse for helhetlig, forskningsbasert livsstilsmedisin. Vi må legge til rette for at tilhelingen også kan skje innenfra, for vi har en robust kropp som tåler utrolig mye.
Pareto-regelen er et prinsipp som Annette mener også kan gjelde for god helse: Åtti prosent av resultatet krever ofte bare tjue prosent innsats, mens det å få til de siste tjue prosentene kan kreve åtti prosent innsats. Det siste har veldig få tid eller kapasitet
til.
– Dette er jeg opptatt av å formidle til pasientene: Vi skal ikke leve perfekt. Spis åtti prosent bra. Om du har noen dager i uka der du ikke får alle timene med søvn, så går det fint. Jeg har møtt folk som blir veldig opptatt av mat og er livredde for å spise usunt. Det fører ikke til bedre helse. Vi trenger ikke ta imot alle råd som blir kastet på oss. Se på hva som passer i ditt liv, der
du er.
Podkasten heter Leger om livet, men du intervjuer også personer med annen fagbakgrunn?
– I en av de aller første episodene intervjuet jeg forsker Jessica Lönn-Stensrud om bakterier. Hun er ikke lege, men har enormt mye kunnskap om dette emnet. Etter hvert hentet jeg inn ulike fagpersoner som har kloke tanker om hva som skal til for bedre helse, og andre dyktige folk som har noen livshistorier som kan inspirere oss til å gjøre endringer. Jeg tenker alltid på at episodene mine skal favne bredt, så de kan hjelpe den enkelte der de er i sitt liv. Jeg tror at vi leger ønsker å lære mer om hva vi kan gjøre for å tilrettelegge for en robust helse. Vi får mye kunnskap om medikamenter, men lite om andre perspektiver.
– Hvordan unngår du at dette bare handler om tiltak på individnivå og hva den enkelte bør gjøre for sin egen helse og psyke?
– Jeg er opptatt av at samfunnet må tilrettelegge for at vi lever friskere liv. Når vi vet at femti prosent av det vi kjøper i matbutikken er ultraprosessert og at norske tenåringer er like inaktive som folk i syttiårene, så må endringene også skje på samfunnsnivå. Vi har nok data nå til å se at det å sitte mye fremfor skjerm og det å være ensomme er uheldig for helsen vår.
I podkasten har jeg intervjuet flere samfunnsvitere, som for eksempel Bjørn Hoffmann og Ragnhild Bang Nes, som jobber på Folkehelseinstituttet. Jeg tror også at endring skapes fra grasrota, og at når mennesker får kunnskap om hva som er bra for oss, så vil vi også søke mer ut for å endre samfunnet. Akkurat nå er det dyrt å spise sunt, sånn kan det ikke være. Vi må tilrettelegge for aktivitet i skolen. Jeg gjør det jeg kan for å inspirere til et sunt liv – og så håper jeg at kanskje noen politikere også lytter, avslutter hun med et selvsikkert, nordnorsk smil.